Dysfagi
Vi svelger så mange som 600 ganger i døgnet, men tenker i liten grad over denne prosessen rent bevisst. Mange nerver og muskler er involvert når vi spiser, drikker og svelger. Hvis noen av disse musklene blir skadet eller svekkes av sykdom vil man kunne få spise- og/eller svelgevansker (dysfagi).
Spise‐ og svelgevansker er altså ikke en sykdom i seg selv. Det er et symptom som følge av sykdom eller tilstander hvor skader oppstår i muskler og nerver som kontrollerer svelging. Det kan oppstå gradevis i forbindelse med progredierende sykdommer eller etter akutte sykdommer og tilstander. Noen eksempler på sykdommer som kan føre til dysfagi er hjerneslag, hjernesvulst, hjerneskade, infeksjoner i nervesystemet, kreft i munn/svelg og nevrologiske sykdommer eller skader som multippel sklerose, amyotrofisk lateralsklerose (ALS), Parkinsons sykdom, cerebral parese eller demens. Dysfagi kan også utvikles hos eldre med svekket almenntilstand, eller etter kirurgiske inngrep.
I halsen har vi en plate av brusk som kalles strupelokket. Når vi svelger, tetter det åpningen til strupen og luftrøret slik at mat og drikke renner riktig ned i spiserøret. Om dette strupelokket ikke beskytter luftrøret ordentlig, kan man «sette i vrangen». Dysfagi fører til at dette skjer oftere enn vanlig, og man må stadig vekk hoste og harke for å få mat/drikke opp fra vrangstrupen. Spise‐ og svelge- vansker kan imidlertid gi flere utfordringer i måltidet.
Hvis musklene i kinn, lepper og tunge er svake er det vanskelig å holde mat og drikke på plass i munnen mens man tygger eller å dytte det bakover til svelget. Noen kan oppleve sikling eller at maten faller ut av munnen. Noen får surklete/hes stemme, mye slim i munnen og i svelget, eller følelsen av at mat fortsatt sitter fast i halsen etter måltidene.
Når svelgevansker oppstår som følge av akutt sykdom/skade, blir funksjonen oftest gradvis bedre. Svelgevansker som følge av gradvis fremskridende sykdom vil ofte sakte forverres. Det er viktig å få behandling hos logoped uansett årsak til dysfagi. Målet er å sikre pasientens ernæringsmessige behov samt at mat og måltider oppleves behagelige og trygge.
Noen med dysfagi har ikke så god følesans i halsen lenger. Da kan litt mat eller drikke renne ned i lungene uten at de merker det. Dersom strupelokket ikke tetter, og man får mat og drikke ned i lungene, kan dette føre til lungebetennelse. Det er viktig å at dette sjekkes av tverrfaglig team på sykehus, og kan bestå av klinisk svelgundersøkelse, endoskopi, cervikal auskultation (stetoskop) og/eller røntgen med kontrastveske.
Ofte er det behov for å endre konsistensen på mat og drikke, samt lære teknikker knyttet til tygging og svelging. Dette bør følges opp av logoped med videre utdannelse innen dysfagi, med spesialisert kompetanse i alle faser av svelgeprosessen:
- Preoral fase - før mat kommer inn i munnen
- Oral fase - når mat/drikke er inne i munnen
- Faryngeal fase - når mat/drikke er i svelget