Oralmotorikk
Oralmotoriske sikle- tale- spise- og svelgevansker
Oralmotorikk omhandler muskulatur i ansikt, munn og svelg som brukes i tale, til spising, drikking, svelging, mimikk, rensing av munnhule og håndtering av spytt. Bevegelsene som trengs for å utføre slike motoriske oppgaver læres, finjusteres og automatiseres som regel gjennom naturlig utvikling. De fleste tenker dermed ikke så mye over verken innlæring-sprosessen, eller hvordan oppgaven egentlig utføres når den først er automatisert. Man kan si at bevegelsesmønstrene normalt settes over på autopilot. Noen ganger forstyrres/forsinkes imidlertid den naturlige utviklingen av orofaciale ferdigheter og man får utfordringer knyttet til bevegelse, kontroll og / eller koordinering av oralmotorisk muskulatur. Det kan være en følge av medfødte syndromer og utviklings forstyrrelser, eller av ervervede skader og sykdomstilstander. I mange tilfeller kan orofaciale funksjoner justeres og bedres (styrkes) med riktig stimulering og trening. Målet er at kroppen skal bruke minst mulig energi på bevegelsene, slik at det blir lettest mulig å gjennomføre de ulike munnmotoriske aktivitetene.
Sikling
Spytt (saliva) har mange helsemessige funksjoner. Det smører slimhinnene i munn og svelg, forebygger infeksjoner i munnhulen, og beskytter tennene. I tillegg bløter det opp mat så den blir enklere å svelge, tilfører veske til tarmen og inneholder enzymer som setter i gang fordøyelsesprosessen. Når muskulatur i munn og svelg mangler tonus og/eller bevegelighet, kan håndtering av spytt være vanskelig. Hvis man får ufrivillig lekkasje av spytt fra munnen kalles tilstanden sikling. Lekkasjen kan være synlig (når spyttet renner ut av munnen) eller skjult (når spyttet renner ned i svelget). Førstnevnte medfører som regel ikke større helsemessige plager enn sår rundt munnen eller på haken, som selvsagt kan være problematisk nok for den enkelte. Synlig sikling kan dessuten få sosiale konsekvenser som påvirker livskvaliteten og livsutfoldelsen (stigmatisering/fordommer). Skjult sikling er imidlertid mer alvorlig rent helsemessig fordi spytt som ikke svelges kan renne ned i lungene (aspirasjon) og føre til lungebetennelse. Ved en normal funksjon i oralmotrikk vil man merke at spytt renner forbi strupelokket og hoste det opp. Det er da liten sjanse for å få infeksjon i luftveiene. Noen strever imidlertid med å hoste opp spytt etter aspirasjon fordi musklene som er involvert i kremtin/hosting mangler nødvendig styrke. Mange som sikler har dessuten nedsatt følsomhet i munn og svelg (sensorikk). De merker ikke at spytt renner ned i lungene, og får ikke hostet dette opp igjen (stille aspirasjon). Dette medfører stor sjanse for lufveisinfeksjon, og bør utredes grundig av tverrfaglig team på sykehus eller ØNH lege. Sikling hos barn etter 2 års alder er også nokså uvanlig og bør utredes av ØNH lege. Før dette (særlig hos spedbarn) er sikling vanlig fordi nødvendige oralmotoriske ferdigheter som kreves for kontrollere spyttet ikke er utvikliet enda.
Talevansker
Når vi prater skal muskler i kjeve, lepper, tunge og gane bevege seg på riktig måte, i riktig rekkefølge og med finstemt timing og presisjon. Svekket tonus og bevegelighet i musklene eller avvikende anatomiske strukturer (stor tunge, høy gane etc.) kan gjøre dette vanskelig og påvirke artikulasjon og mimikk. Når en tanke skal formidles må vi ha begreper til å kunne sette ord på det vi tenker. Vi må også kunne omskape tanker til tale via et system av språklyder. Dette skjer ved at hjernen sender en strøm av nervesignaler til musklene som styrer talemotoriske bevegelser, og forteller dem hva de skal gjøre og i hvilke rekkefølge. Jo mer som skal uttrykkes, jo større krav stilles til tempo, timing og kordinering av muskulaturen. Det kan medføre at oralmotoriske talevansker tilsynelatende forverres når språkferdighetene øker. Det som ofte skjer er imidlertid at vansker som har vært tilstede hele tiden blir mer fremtredende/synlige når barn sier mer. De har altså ikke fått dårligere orofacial funksjon, men den henger ikke med på språkutviklingen for øvrig. Dersom avvikende anatomisk struktur er årsak til talevanskene, kan kirurgisk korrigering av denne være nødvendig. Logopedisk behandling er viktig for å lære å plassere lydene riktig når anatomien ikke lenger er til hinder for dette. Svekket tonus og bevegelighet i musklene kan ofte trenes opp med riktige oralmotoriske øvelser/stimuleringsterapi. Dette bør gjøres av kvalifisert logoed.
Spise- og svelgevansker
Vi bruker de samme musklene når vi tygger, drikker og svelger som når vi prater. Vansker med spising ses derfor ofte sammen med sikling og talevansker. Ferdighetene krever komplekse/presise orofaciale funskjoner, og finstemt samspill mellom ulike muskler. Dersom funksjoner svekkes av bakenforliggende årsaker vil bearbeiding og svelging av mat og/eller drikke bli vanskeligere. Dette betegnes som dysfagi. For noen kan det være snakk om milde symptomer i form av at bearbeiding av mat tar lengre tid, og at man må svelge flere ganger enn normalt for å rense munn og svelg for alle matrester. For andre kan et måltid være forbundet med mye strev og ubehag. Vi snakker her om store vansker med å skyve maten bakover i munnen slik at svelgrefleksen utløses, vansker med å rense munn og svelg for matrester og i verste fall aspirasjon som følge av dette (at mat, drikke eller spytt renner ned i luftveiene). Aspirasjon vil for de fleste oppleves som svært ubehagelig, og utløse sterke respirasjonssymptomer som kremting og hosting. Dett fører i sin tur ofte til anstrengt pust. Noen ganger utløses imidlertid ikke slike reflekser som normalt, fordi drikke og/eller mat renner ned i luftveiene uten at pasienten merker det. Slik aspirasjon er alvorlig, og gir økt risiko for lungebetennelse. Dysfagi bør derfor alltid undersøkes grundig av tverrfaglig team på sykehus eller ØNH-lege.
Oralmotorisk trening
Oralmotorisk trening har til hensikt å forbedre, stabilisere eller vedlikeholde orofacial funskjon. Gjennom økt bevegelighet, tonus, kontroll og koordinering av muskulatur kan sikling reduseres, tale bli tydeligere, og bearbeiding/svelging av mat og drikke enklere. Treningen omfatter gjerne en kombinasjon av nevro-senso-motorisk kroppsterapi/reguleringsterapi (Castillo Morales), og sensorisk stimuleringsmateriell som TalkTools og LetSip. Ved valg av øvelser og materiell til en oralmotorisk treningsplan er det viktig å være oppmerksom på at noen øvelser kan virke mot sin hensikt for enkelte. Spesielt gjelder dette ved svelge-vansker og degenerative tilstander. Behandling bør derfor iverksettes av kvalifisert logoped, og i samråd med medisinsk personell/lege. Normalisering/forbedring av oralmotoriske ferdigheter forutsetter daglige økter med trening. Samtidig må øktene tilpasses den enkeltes utholdenhet, slik at man får mest mulig ut av hver repetisjon av øvelser. Det er også viktig å huske at utvikling av (nye) ferdigheter følger tre faser.
- En (ny) oralmotorisk bevegelse må læres gjennom stimulering eller modellering.
- Den nye bevegelsen må brukes variert i forskjellige øvelser for å bli automatisert.
- Bevegelsen må overføres fra trening til det daglige livet utenom treningsøktene.